Syklet Torpedalen opp til Årbukrysset her om dagen, og veien var overraskende tørr og fin. Hadde regnet med mye gytje, men det var det ikke. Strekningen fra Asak kirke og opp til Årbukrysset et et par mil og inneholder bra med bakker og nok utfordringer for lunger og bein. Her får du virkelig testet gira på sykkelen. Helt øverst i Torpedalen, i Aremark kommune og like før Lindtjern så jeg to traner ute på et jorde, som jeg tok noen bilder av. De er på trykk i HA i dag tror jeg: har alltid med meg kamera når jeg er på langtur. Prøvde å holde et rolig tempo, som Heidi har lært oss, men inne i mellom klarer jeg ikke alltid det. Fikk se ryggen på et par syklister og da våknet konkurranseinstinktet i meg. Fra Fjell bru og til Tistedal – gikk det bra unna – syklet nemlig den veien ned igjen. Bra tur – 5 mil – 2, 15.

Nå er det snart isfritt hele runden rundt Høiåsmarka – dvs Halden- Kjølen- mot Østerbo – ned mot Håkenbykrysset og ned Torpedalen til Asak kirke. Opp mot Østerbo er det fortsatt is – så pigger på dekkene er forsatt nødvendig. Ellers hadde jeg en flott tur på tirsdag – 1 time og 45 min. Våren er skikkelig i anmarsj. Måtte stoppe en gang og knipse et bilde – har nesten alltid med meg kamera på mine sykkelturer.
Nå ser jeg fram til at all isen forsvinner og jeg kan sykle utemn pigg.

Klokka 08 søndag morgen kastet jeg med på sykkelen og tråkket til Håkenbykrysset og tilbake igjen – en tur på halvannen time.
Det flotte med å sykle tidlig på morgenen er at det er minimalt med fartsbøller (les bilister – som stort sett hater syklister og som sneier deg med centimeters avstand). Oppover i Torpedalen denne morgenen møtte jeg faktisk ingen!!! biler. Her var bare jeg – med tre lag med treningstøy – votter og jogesko med tjukke sokker. Det må til når gradestokken viser minus 5.
Men det var fantastisk flott å sykle utendørs – du kan si hva du vil om spinning – men ingen ting tar kaka når du er ute i naturen. Eneste dyra jeg så var fugler av ymse slag- men det hender ofte jeg ser rådyr og elg også på tidligturer. Når jeg er ute sånn, så pleier jeg å kjørte hart i perioder – tvinge meg selv til å holde farta oppe i 5-10 minutter, for så å slække av litt igjen. Da lærer jeg meg å pine meg litt sjøl – bare bra.
Denne uka jobber jeg kvelden og det blir garantert flere sykkelturer ute – med piggdekk!!
Så Atle – jeg kommer ikke på spinningen tirsdag kveld – du trenger ikke å holde av sykkelen MIN!!!!

Her er et lite utdrag av hva Heidi skriver vi bør jobbe med framover, så da vet dere det folkens:

For å komme i god form til Grenserittet, anbefaler jeg en langtur på minimum 2 timer i sone 1. (Puls mellom 55 og 72% av maks) Nå om vinteren og på våren(før det blir skikkelig bart) kan disse like gjerne være en gå/skitur i skogen eller på fjellet med sekk på ryggen. Bruk også langøktene i spinningsalen, dersom det passer. Viktig at du da bruker klokka og kjører i sone 1, selv om timen er intervallbasert. Veldig greit å f.eks sitte mye mer. Jo nærmere sesong, jo mer spesifikk bør treningen være. Lengden bør økes til 3-4 timer utover sommeren, litt avhengi av estimert tid på rittet. Dette er noe av det viktigste du gjør for å få en god opplevelse av et så langt ritt. Det hjelper ikke om du har trent motoren med terskeltrening, om ikke du har gitt beina utholdenhet til å orke å sykle 8 mil i terrenget..det tar nemlig mye lengre tid enn en tøff spinningøkt

Når våren kommer starter vi jo opp med utetreningen på onsdager. Denne er samkjørt med jente/nybegynnertreningen til HCK, det er også mulighet til å slenge seg med på andre av HCK sine fellestreninger. Onsdagen vil bli en teknisk økt med tidvis høy puls. Krevende og utrolig artig – her skal vi bygge opp tøffheten til å takle alle typer terreng. Deler av økta vil foregå delt, slik at alle får trene ut fra sitt utgangspunkt.

Forslag til ukeplan:
Her tilpasser du selvfølgelig dagene etter din egen timeplan, dersom det er andre treningsdager som passer bedre. Ha alltid den hardeste økta til slutt, da den krever mye lengre restitusjonstid. Velger du mandag som treningsdag, så kan du kjøre den hard og tirsdagen som rolig langtur, kutt da ut enten torsdag eller fredag. Når vi starter ute vil jo planen uansett endre seg.

Jeg er nærmest i hjertet av Halden sentrum, der det hele skal skje denne kvelden. Jeg er på vei til, ikke en brun pub, men en sort hule. Jeg er kledd for anledningen, lett og ledig, og litt polstret.
Det er ikke store rommet. Rektangulært med vinduer, men lyset utenfra slipper ikke inn. Sorte tepper er hengt på veggene, og på den ene veggen henger to store lerret ned fra taket.

For anledningen har jeg tatt på meg spesielle sko. De er harde, med borrelås. Etter hvert fylles rommet av folk. Folk i alle formasjoner, men ikke pur unge. Alle er over 20 – de fleste nærmer seg 50 med stormskritt.

Alle har med seg medbrakt og et lite håndkle.
Vi sitter tett i tett, på en slags trappetribune – stirrer uavlatelig på lerretet der framme. Fargene lyser mot oss. Hvitt, blått, grønt, gult og rødt. I den rekkefølgen – som en slags rund klokke. Det hvite lengst nede til venstre – det røde oppe til høyre – der klokka er tre.
På et lite podium, mellom de to store lerretdukene sitter en dame. Hun er smørblid og enegrisk. Uten tvil den mest energiske i den lille hulen. Det lyser energi av henne, og når hun skrur på volumknappen, på stereoanlegget ved siden av seg, strømmer heftige toner ut i det mørke rommet.

Samtalene har opphørt. Den litt løsslupne stemningen, da vi ankom lokalet, er i ferd med å opphøre. Alle er konsentrerte og fokuserte. Både på dama der framme og på de to lerretene, oppunder taket.
«Ligg på grønt» roper dama der framme – «og nå må dere nærme dere gult».

Så dundrer en av mine ungdomsfavoritter ut av høyttalerne, Claptons «Laila». Fire minutter og 17 sekunder med vellyd, blir i stedet et mareritt. Svetten siler og beina verker. Lufta i lokalet er tett. Svettelukta er overdøvende og ansiktene i lokalet er i ferd med å gå over til rødt. I fire minutter og 17 sekunder er det hard jobbing vi snakker om – ikke noe gamlehjem dette her. Og pulsen øker. På lerretet der framme nærmer klokkepila seg faretruende rødt.
Det medbrakte i flaska er snart tomt og håndkleet er vått. Nye låter drønner ut i rommet. Selv ikke Freddy Mercury får meg til å juble denne kvelden. Eneste tanke nå er å bli ferdig med den enorme motbakken jeg føler vi er midt inne i. Men motbakken tar ikke slutt. Dama der framme forteller at vi ikke er på toppen. Vi har langt igjen.
Så – endelig er det hele over. Spinningtimen er slutt. Jeg gleder meg allerede til neste uke. Da er det på`n igjen.